Vakkert

Fra stranda i Marbella, en ettermiddag forrige uke. Jeg klarte å fange sola rett før den gikk ned.

Ambisiøst

To what extent skal man stole på datamaskiner og hva de forteller deg? 


Som noen kanskje husker tok jeg min første eksamen i spansk for et år siden, på nivå A1. Min dagen-derpå beskrivelse av A1 kan leses i detalj i dette blogginnlegget, og jeg må jo ærlig innrømme at alt jeg sier der stemmer. Resultatet ble fantastisk, og jeg synes nesten det er litt blærete å se nå hvordan jeg har skrytt av resultatet mitt i dette innlegget.

I går var det derimot dagen for neste spanskeksamen, og unge Raustøl gjorde ikke det som ville ha vært naturlig; nemlig å ta eksamen på neste nivå (A2). (Tatt i betraktning at jeg ikke har hatt en eneste spansktime siden april.) Neida, etter å ha tatt en nivå-test på nettet for en måned siden der "the computer says you are on level B1" så var jeg full av pågangsmot og meldte meg opp til eksamen i dette nivået. Altså nivå B1. Jeg hoppet over et nivå, og var full av pågangsmot!!!

Dessverre varte ikke entusiasmen så lenge, og jeg klarte ikke helt å motivere meg for å studere verbene i konjunktiv og subjunktiv, men tentke at går det, så går det. Resultatet ble at jeg følte meg slik dere ser på bildet etter å ha gjort eksamen i reading comprehension, writing, listening og grammar/vocabulary.

Huff da. Men det må jo påpekes at the writing gikk ganske bra, og jeg fikk temaer jeg hadde mye vokabular og der jeg kunne holde meg i the present tense. Resten gikk rett vest. Så lykken var stor da muntlig eksamen gikk som en drøm!! Lykkeliga gatan! :) Kan du se forskjellen på de to bildene? He he.

Hurra hurra hurra! Ironisk nok hadde jeg grudd meg mest til writing og oral exam, og hva skjer? Det er de eneste to eksamnene jeg er sikker på at jeg besto. Min kollega Ruth hadde det på samme måten, enda hun tok eksamen på nivå C2. (Flinke jenta!)

En annen morsom ting er jo at selv når man er i Málaga for å ta eksamen så må man forholde seg til Aloha. Det viste seg at en elev også skulle ta spanskeksamen denne dagen, og skravla gikk på oss alle (inkludert hennes mor) da vi ventet på å bli ropt inn til muntlig eksamen. Koselig, og vi fikk jo ihvertfall helt andre ting å tenke på enn eksamen. Siden jeg må ta opp denne eksamen igjen i mai 2012 så er jeg takknemlig for at Aloha betalte min exam fee. Takk!

Det er også ganske morsomt (dog utfordrende) å putte seg selv i en situasjon der man plutselig er på andre siden av bordet, altså "lærer blir elev". Eller "eksaminator blir kandidat". Jeg er jo muntlig eksamanitor for tilsvarende eksamener i engelsk (de såkalte Cambridge exams) på nivå A1, A2 og B1, og har god oversikt over hva som kreves av eksamanitor og av de som arrangerer eksamen. Etter to av eksamnene var unnagjort i går morges kom en av the supervisors og spurte meg hvordan det gikk. Jeg påpekte at det manglet klokke i klasserommet (obligatorisk!) og at eksamensvaktene satt og skravlet -- noe som var ganske forstyrrende. Han fikset det med en gang, men dessverre kom han inn i klasserommet under lytteprøven (nok en feil, ingen har lov til å gå inn/ut av rommet under en lytteprøve) og sørget ihvertfall for at jeg mistet konsentrasjonen. Jada! I Ruth sitt eksamensrom hadde eksaminator plutselig forlatt rommet (fy-fy!), og ikke minst så hadde de fått 10 min. for lite til den ene prøven. Jada! Vi får se om vi skriver brevet eller ikke. 

Nå er jeg ihvertfall lykkelig for at det er over, og for at jeg kan konsentrere meg om den vanvittige mengden med papirarbeid (planer, dokumentasjon, rapporter) som må produseres de neste to ukene. Eksamen er unnagjort og det er out of my hands.

Hva har jeg lært av dette? Å være litt mer realistisk. Når det kreves at man kan bruke verbene i konjunktiv, subjunktiv og the future, så burde jeg nok ikke ha meldt meg opp til eksamen uten å vite at jeg hadde motivasjonen som trengtes til å gjøre det.

Pop-Poppy-Poppies

Vet du hva poppies er? Har du kanskje sett folk i Norge gå rundt med denne blomsten på jakkeslaget? Eller skjer det bare her i Spania, og selvfølgelig i Storbritannia?

Siden jeg jobber på en veldig britisk skole og til tider føler meg ganske omringet av britisk kultur så tenkte jeg at jeg ville fortelle dere litt om disse valmuene som du får kjøpt overalt hvor det ferdes briter her nede, og som de er veldig stolte av. Man bruker de slik nordmenn bruker 17. mai-sløyfer, og poenget er å minnes alle falne soldater siden 1. verdenskrig. Så det er vel ingen overraskelse at mange av mine kolleger har gjort som den britiske kongefamilen (og den ukjente mannen på Camillas høyre side) og båret en poppy på jakkeslaget.

I dag er det 93 år siden fredsavtalen for 1. verdenskrig ble signert. Og Dagbladet skriver litt om det i denne artikkelen. Da passer det jo bra at jeg underviser om how Americans are influenced by war i avgangasklassen min nå. Vi leser en bok fra Vietnamkrigen, krigsdikt, og holder for øyeblikket på å se en dokumentar om amerikanskje soldater fra den første Irak-krigen. Dokumentaren heter Alive Day Memories og anbefales til alle. Du kan lese mer om filmen her. En sterk film, som anbefales dersom man vil se hva krig kan gjøre med mannen i gata.

Men tilbake til the poppies. I morgen spiller England og Spania vennskapskamp (fotball), og det har vært en stor debatt i media om dette de siste dagene: De engelske spillerne var nemlig nektet å spille med poppies fordi fotballspillere ikke skal bære symboler med politiske eller religiøse budskap. Ifølge denne artikkelen fra The Guardian så har det vært sterke debatter, og det viser seg at de tilslutt ble enige om at de engelske spillerne får lov til å bruke poppies i morgen.  Så får vi se om britene klarer å slå de regjerende verdensmesterne.

Det var dagens mini-leksjon fra en ganske trøtt og sliten Stinemor som gleder seg til å nyte ukas episode av Grey's Anatomy og et deilig glass rødvin. (Selv om jeg egentlig burde ha studert spansk.)

Høyt henger de

Og av og til når jeg går forbi dem så kjenner jeg fortsatt en sånn barnslig fryyyyd over å bo i et land der appelsiner, lime og avokado vokser på trær!!

Kaldt

"Du kan jo ikke klage på at det er kaldt, du er jo fra Norge" får jeg jeg høre hver eneste dag nå. Ja, jeg får virkelig passet mitt påskrevet, men det må da være lov å si at man fryser?!

Ok, da, alt er relativt. Da jeg gikk hjem fra trening nå for en halvtime siden så merket jeg virkelig hvor kaldt det er blitt her på kveldene, og jeg må ærlig innrømme at det er litt deilig av og til også. Nesten som en god norsk august/septemberkveld.

Ifølge YR.no så er det 15 grader ute akkurat nå (men det føles kaldere!), og jeg syntes jeg kunne kjenne litt røde roser i kinnene. Vet ikke om de røde rosene kom av at jeg gikk forbi alle de flotte gutta som akkurat var ferdig med fotballtrening nedi gata her, eller om det var pga kulda? :) Har uansett kjøpt meg ny lue, og har også tenkt å kjøpe vanter snart.

Når det er sagt, så må jeg jo legge til at midt på dagen er det fortsatt steikende varmt! Hadde inspeksjon i dag ute i sola og satt i t-skjorte og bukse og svetta. Deeeeeilig!!! Men så blir det mørkt kl. 18.30 og bang-bang-bang, så blir det kjempekaldt.

Men hva var egentlig poenget med dette blogginnleget?
a.) Å si at det er litt kaldere her nå for å gjøre dere hjemme mindre misunnelige?
b.) Å si at det faktisk er varmt her midt på dagen og at sola steiker bra?
c.) Å fortelle at jeg har vært og trent i kveld?

Aner ikke. Nå er det ihvertfall skrevet, og jeg går og legger meg. Natta! :) 

Mørkt

Det er finanskrise i Spania. Og el ayuntamiento (kommunen/rådhuset) må spare penger. Det gjør de ved å la være å skru på trafikklysene på den berømte og meget trafkkfarlige Kystveien (also known as A7). Etter at vi snudde til vinterid her så er det bekmørkt fra kl. 20, og altså ikke optimale kjøreforhold på en ellers svært farlig vei. Skikkelig mørkt! Galskap!

"You are not allowed to enter this country"

Vi hadde stått i kø lenge, for å komme inn i dette landet. Eller, land og land, fru Blom. Gibraltar er jo en del av the United Kingdom, så ja, det er jo et annet land enn Spania ihvertfall. Britisk konklave er vel det formelle ordet.

Anyway, det var mange biler såpass tidlig på morgenen, og vi fulgte sakte men sikkert bilen foran oss. Skravla gikk, og et øyeblikks uaktsomhet gjorde at sjåføren (undertegnede) var usikker på hvor bilen foran var blitt av. "Plutselig" var de i en annen kø, og det viste seg at de hadde sneket seg forbi en laaaang tarm i køen ut til Gibraltar. Bilene som sto i denne køen var kjempesinte på de to blonde jentene som hadde sneket, og selv om vi viste med kroppsspråk og ord at vi var kjempeforvirra og hadde sneket oss inn uten å mene det, så tok det litt tid før vi faktisk ble sluppet inn i køen.

Rygging var dessverre intet alternativ. Sånn praktisk sett.

Vi låste dørene og vinduene (road rage har unge Raustøl opplevd før, og hvem vet hva en morgengretten Gibraltar-pendler kunne finne på!?) og fulgte den saktegående køen fram mot passkontrollen og flystripa. Vi smilte som bare rakkern til mannen i bilen bak oss som faktisk slapp oss inn, og takket og bukket for at han var en smule human, men viste samtidig at vi selv var utrolig teite og uvitende som hadde kjørt rett fram i køen.

Så var det passkontroll. Mannen foran oss snakket ekstremt lenge med politiet, og plutselig pekte han veldig på oss. Da det var vår tur gjorde politimannen det klart at han hadde ingen intensjon om å slippe oss inn i landet. "You are not allowed to enter this country." Mannen foran oss hadde nemlig sladret og lovens lange arm gjorde det klinkende klart at dette var totalt uakseptabelt. Vi prøvde å forklare at vi var totalt uvitende om dette og tilbød oss faktisk å kjøre tilbake i køen på nytt.

Aner ikke hva det var som fikk han til å endre mening. Kanskje han bare hadde behov for å utøve litt makt en mandag morgen? Eller skremme de norske jentene i den spanskregistrerte bilen? Vi var ihvertfall svært takknemlige for at han slapp oss inn. Og dagens leksjon er: Når man står i kø inn til et annet land skal visse temaer unngås å snakkes om, og alle øyne må være festet på skiltene som viser hvor køen går!