Kjøtt

*Søndagsbuffet 12 Euro*

- Jeg: Vil det være mulig å få litt rabatt ettersom jeg ikke skal spise noe av kjøttet/grillmaten?
- Damen: Men vi har dessverre ikke noe annet enn grillbuffet i dag. Det er sjelden vi serverer fisk. Da har vi dessverre ikke mat for deg.
- Jeg: Men dere har jo fem forskjellige salater, inkludert potetsalat. For meg er det helt strålende!
- Damen: Å, dét er det bare å forsyne seg med. Men du trenger ikke betale for det....

Og jeg kan ikke annet enn å spørre meg selv: Når sluttet en herlig salatbar å bli et fullverdig måltid?!

PS: Jeg endte opp med å få lov til å betale barnepris, dvs halv pris.

Logget på?

Jeg har i det siste mottatt mange invitasjoner til å joine nettverket LinkedIn, og her om dagen opprettet jeg min egen konto der. Og så var det på'n igjen med å invitere venner, bli medlem av ulike nettverk, svare på private meldinger osv. Det er nok ikke et nettverk jeg kommer til å bruke så mye, men det fikk meg til å tenke på følgende:

Hva er hensikten med alle disse sosiale nettverkene?

Tidligere i uken aksepterte jeg en invitasjon til et nettverk for såkalte expatriates, nemlig folk som bor i et annet land. Dette nettverket heter Inter Nations og deres visjon er "connecting global minds". Etter å ha opprettet min egen konto der og takket ja til en expat get-together (som jeg ikke dro på) så begynte det å strømme inn meldinger og forespørsler om inter cambio og andre ting. Jeg har ikke svart på en eneste én, ennå. Shit. Man kan legge til kontakter, og istendefor å "poke" andre folk (slik man gjør på facebook) så kan man "twinkle" folk her. Jeg tipper Inter Nations er fantastisk for folk som har flyttet til et nytt land og som vil komme i kontakt med andre expats. Og det er en voldsom aktivitet på nettverket, så jeg tipper hensikten med dette er å, ja, nettopp, connect global minds som de sier. Men jeg vet ikke helt om det er noe for meg.

Etter at jeg var ferdig med livet på Blindern registrerte jeg meg på noe som heter UiO Alumnus. Aner ikke hva formålet er, men jeg antar man kan snoke på hva  medstudenter og andre akademikere bedriver tiden med. Her om dagen oppdaterte jeg profilen min der (etter å ha mottatt en vennlig forespørsel fra admin. om jeg kunne oppdatere adressen min), men følte ikke for å tilbringe mer tid på det nettverket. Er det noen av kontaktene mine som bruker det aktivt i dag?

Så er det bokelskere.no. En fin side der man kan legge ut lister over hvilke bøker man liker, og samtidig diskutere alt som har å gjøre med bøker. Jeg er jo en stor fan av å lage lister, og synes det er morsomt å se lista med bøker jeg har lest øke i ny og ne. Men jeg bruker ikke dette forumet så aktivt heller.  Forøvrig tror jeg man kan få mange gode boktips der!

Twitter er et annet sosialt nettverk. Jeg opprettet en konto der for år og dag siden, og skrev min siste tweet for nøyaktig to år siden. Har ikke vært inne på den siden de siste to åra. men i et desperat forsøk på å finne ut litt mer om en person (ja, jeg er en stalker av og til, he he....) så gikk jeg inn igjen, og fant ut en del både om denne personen og om andre interessante ting! La til noen nye kontakter, slettet andre, og tenker kanskje jeg kommer til å bruke denne siden litt mer for å oppdatere meg på ting og tang. (Nyheter for eksempel...)

En annet selvskreven gjest på denne lista er jo facebook. Jeg bruker siden aktivt i perioder, men er fortsatt glad for at jeg har venner som ikke er på facebook. Da blir det lettere å skrive mail og blogg og sånn. Forøvrig har jeg vurdert å slette en haug av kontaktene mine der (jeg velger å kalle dem kontakter) fordi jeg av og til lurer på hvor interessant det egentlig er å vite at XX har vært på byen og at YY drikker te og leser avisa? Kanskje jeg skal slette alle jeg ikke ville ha stoppet opp og snakket med på gata? Igjen kommer det jo an på hva man ser på som funksjonen med dette nettverket. Jeg vet at mange nå bruker facebook for å promotere sin egen business osv. Det er interessant og man kan lett nå ut til mange folk. Men vil vi virkelig at folk skal kunne lese alt dette om oss? Hmmmm. En studievenninne opprettet konto på facebook fordi hun følte hun gikk glippa av mye sosiale ting. Er det sånn det har blitt? Eller er vi bare altfor glade i å snoke på andres liv? Og hva skjer når noen legger ut en skikkelig kjip statusoppdatering? Gjør man det? Eller er livet alltid bare fantastisk? Svaret avhenger jo litt av hvem som har tilgang til informasjonen du legger ut.

Det siste nettverket jeg er medlem av (ja, jeg har laget liste over dette også!) er det du leser nå: blogger.com - og som du vet har jeg vært i tvil om hvordan jeg vil bloggen skal være. Hvem er målgruppen for bloggen? Hva vil jeg kommunisere? Hvor personlig skal jeg være? Blir folk lei av å få bloggoppdateringer? Hvorfor skriver jeg det jeg skriver?

Jeg har tenkt mye på sosiale nettverk de siste dagene, og ikke minst på hvordan dagens unge nå kommuniserer på helt andre termer enn jeg gjorde da jeg var liten. (Elevene mine er fortsatt i sjokk over å høre at jeg - som fortsatt er i kategorien "ung lærer" - gikk på videregående uten mobiltelefon, internett og mail.) Og bildet over, som nå dukker opp på stadig flere facebookprofiler, kan jo få oss til å tenke litt ..

Spørsmål mitt i begynnelsen av dette innlegget kan besvares på mange måter. Det beste som skjedde denne uka var at en tidligere foreleser på UiO sendte meg litt utrolig interessant informasjon. Og dette var nok kun fordi han dukket opp som suggested friend på en av disse mange nettverkene. Moro!

Tikk-takk

En ting jeg synes er ekstremt fascinerende med Spania er at det er ingen ting her som begynner presis! Kveldens konsert på skolen (blues-band) begynte sånn cirka en halvtime for sent. Og alle folka kommer også for sent, fordi det vet det ikke er noen vits i å være presis, fordi ingenting begynner presist. Hmmm :)

Señor C.

I morgen er det Dia de Hispanidad, som også kalles Columbus Day i USA. (Kjært barn har mange navn, og denne dagen har enda flere navn andre steder i verden....) Og for å markere at Señor Christoffer Columbus for første gang satte sine føtter på amerikansk jord, så har det de siste 30 årene vært offentlig helligdag den 12. oktober i Spania.

I anledning morgendagens store feiring har jeg bestemt meg for å fortelle dere om noen ting jeg liker godt ved livet mitt her i Spania.

 - Spanjolene hilser alltid på hverandre når de går inn i et rom. Selv i dampbadstua på treningssenteret finner de det for godt å si "hola" eller noe annet høflig. En god trend. Har vi nordmenn noe å lære her?


- De skravler alltid. Over alt. Hele tiden. Med kjente. Og ukjente. Da jeg hadde mistet passet mitt i Marbella for et års tid siden og måtte dra til politiet for å melde det savnet, så satt min spanske venn Pilar og jeg på politistasjonen og ventet på at det skulle bli vår tur. Vi satt på et slags venterom sammen med småkriminelle i håndjern, litt rusa folk, og diverse andre folk. Pilar snakka i vei med alle, og de snakka med henne. Og med hverandre. Så lett som bare det. Ikke noe pinlig stillhet slik som det ofte er på norske venteværelser.



- For noen uker siden da det var Marbella halvmaraton, var jeg og en venninne nede i målområdet og kikket på og heiet på alle løperne. Selv etter å ha løpt 20 km og et par hundre meter, så har disse spreke spanjolene energi til å si takk-takk-takk til heiagjengen. Utrolig!!! Det var nesten så noen av dem stoppa opp også. Hvordan orket de?? Vi ville jo bare dytte dem i mål!

  -  Været er godt og deilig. Da jeg gikk langs paseoen i Marbella nå så vat det masse folk som satt ute med bare legger og tynne jakker der jeg suuuuste forbi i treningstøy. Det er veeeeldig deilig!! Spesielt når jeg leser om snø i Norge.

- Dørselgere (internett, slankeprodukter osv.) finner det for godt å flørte litt etter at du standhaftig har avslått tilbudene de kommer. "Nei, señor, jeg er fornøyd med internetthastigheten" kan følges av "señorita, du har nydelige øyne!" -- how brave! (Kanskje det er noe de lærer på salgsskolen sin?!)

- Familiefokuset her er enormt. De tilbringer mye tid med familien, og tar vare på hverandre. Av og til når mine spanske venner forteller om hvor mye de er sammen med familien så savner jeg min familie litt og skulle ønske de var nærmere. Legger derfor ved et lite minne fra i sommer av mine kjære tantebarn Oda og Sivert utenfor prestegården i Bø.

Kan ellers nevne at fyrverkiet har begynt allerede, og alle bikkjene hyyyyler i kor hver eneste gang det sier pang ... pang .... eller pang-pang!!! PANG!! :) Takk til Señor Columbus for fridagen i morgen!

En dæsj spansk kultur

I dag bestemte jeg meg for å utforske Marbellas østkant. Tok på meg treningstøyet, solbrillene, og gikk ut i sola og vinden. Dette området av Marbella har jeg kjørt bil gjennom 1000 ganger, men aldri gått til fots, og det er jo sant at man oppdager mer når man går enn når man bare suser forbi. Og det gjorde jeg til de grader. Det som fascinerte meg mest var å se en slags kirkegård midt i sentrum. Utenfor sto det at den var etablert til minne om ofrene som falt i den spanske borgerkrigen. Men innenfor var det gamle graver og nye dødsfall. Det var til og med et norsk ektepar begravet der.

Som dere ser er det vidt forskjellige fra norske gravplasser. Og jeg må si jeg synes det hele var ganske så vakkert! Det minner litt om åpningsscenen i en Almodovár-film. (En kollega har fortalt at kirkegårdene er akkurat som i denne filmen før allehelgensdag. Damene koster og vasker og pynter gravene. Må huske å sjekke det ut mot slutten av måneden!)

Alt var veldig godt organisert der med store trapper (på hjul) slik at folk kunne klatre opp og pyntene gravene og ordne og dille. Jeg dristet meg også til å klatre til topps for å ta noen oversiktsbilder, og ble ganske så fornøyd med resultatet.

Det var også koster og bøtter og vannkraner over alt. Og hele stedet hadde en slags rolig andektighet over seg. Noen familier var obviously litt viktigere enn andre, og de hadde større graver, eller til og med egne små gravkammer med statuer og bilder osv.

Etterpå sjekket jeg ut strendene og paseoen på østsiden av Marbella, og fikk meg en god spasertur. Folk bader fortsatt i havet, men fornuftige meg var godt kledd siden jeg akkurat har vært forkjøla, og lot meg ikke falle for fristelsen til en dukkert i havet denne gangen. Nå skal jeg på la feria i Fuengirola sammen med min gode venn Lena. Gleder meg til enda mer spansk kultur.

Smaken av ...

I morges våknet jeg opp og kjente at jeg (for første gang på en uke) hadde lyst på kaffe! Det er så fantastisk deilig å få lyst på mat og drikke med smak igjen etter å ha vært syk...!